VETERANER MED STIL
18.02.2007 - Publisert av Jonas Ellingsen

Ole Rist (61) og hans trofaste Citroen DS 5 har mye til felles: To velholdte veteraner med flere finesser skjult under panseret.

Klokka nærmer seg seks, men det lyser fortsatt på kontoret til Rist. Teknisk sjef ved Stokmarknes sykehus strekker arbeidsdagen for å ta unna ting som har hopet seg opp, og printeren på skrivebordet tygger på en ny rapportside.
”Mer papir” er tidens mantra, og et branntilløp i D-fløyen må dokumenteres i henhold til regler og forskifter. 

- Ingen dramatikk, men en god del etterarbeid, konstaterer Rist, med et skjevt smil.
Pulverapparater med fullt magasin kan utløse spontan skyteglede i utrente hender, og det frivillige skytterlag som fyrte løs på den rykende bekkenspyleren sparte ikke på kruttet. Beklageligvis kom også annet medisinteknisk utstyr i skuddlinjen, uten at pulveret hadde noen effekt på selve brannen. En teknisk vakt med et kaldt hode sjekket at sikringen var slått av, og løste dramaet med en bøtte kaldt vann. Det enkle er ofte det beste.

Antikvarisk preg

Det er to timer siden de ansatte forlot kontorene, og det er stille i administrasjonsbygningen på Stokmarknes sykehus. Mens hovedbygningen er fra tidlig 50-tall ble dette bygget ført opp i 1937. Siden de første planene om nybygg ble lagt frem i 1984, har pasienter og ansatte sett frem til et moderne sykehus. De venter fortsatt. 
Etter en relativt turbulent periode under Hålogalandssykehuset, har staben fått erfare at gresset og de økonomiske rammene ikke nødvendigvis er bedre på andre siden av gjerdet. 
- Fra 2006 ble Stokmarknes lagt under Nordlandssykehuset HF, og her fortsetter slankekuren. Som et av tre sykehus må Stokmarknes være med på å spare inn nye 75 millioner kroner i 2008. I motsatt fall kan både utbyggingen i Bodø og på Stokmarknes bli lagt på is, forteller Rist.
Og nå er det et nytt skjær i sjøen som opptar avisene i regionen. I sommer vedtok Helse Nord å ta en ny gjennomgang av utbyggingsplanene på Stokmarknes. Lokalpolitikere og befolkning mener på sin side at 23 år med prosjektering er nok, og frykter at utsettelsen er et ledd i å bygge ned akuttberedskapen og andre funksjoner ved sykehuset. 

Positivt fokus

Etter 25 år i jobben kunne Ole Rist ha levert en fargerik roman om spillets gang. I samme tidsrom er teknisk avdeling halvert, mens bygningsmassen og krav til dokumentasjon og internkontroll har økt.
– Til daglig har vi fokus på å bidra til et best mulig helsetilbud for 30.000 innbyggere i Vesterålen. Det nytter ikke å fokusere på begrensningene. Vi må tenke positivt og få mest mulig ut av de ressursene vi har. På dette området har vi en stå-på kultur på Stokmarknes som jeg er stolt av å være en del av. Jeg trives på jobben, sier Ole. 

Han ser likevel en stor brist i logikken om å redusere aktivitetene for engang å få råd til å bygge nytt sykehus. – Nybygg med rasjonelle løsninger er beregnet å gi besparelser fra første dag. Byggekostnadene har doblet seg i løpet av fem år, og det blir stadig dyrere å utsette oppstart. I 2008 stiller også pasientene visse krav, og seksmanns rom uten bad hører fortiden til, mener Rist.


I 1983 sa han farvel til Forsvaret og begynte i stillingen som teknisk sjef ved Stokmarknes sykehus. Etter åtte år som løytnant i Vardø og senere Sørreisa, var familien Rist tilbake i Hadsel kommune, der kona Liv og Ole har sine røtter.

Overgangen fra Forsvarets romslige budsjett til sykehussektorens økonomiske virkelighet var merkbar. – Sykehuset var slitt og det var mye å ta tak i. Samtidig møtte jeg et godt og positiv team på teknisk avdeling. I samarbeid med eiendomsseksjonen i Nordland fylkeskommune fikk vi gjennomført mange løft på kort tid, som varmepumpe, forbrenningsanlegg og brannsikring, forteller han. 
- Så lenge fylket var eier var det lett å få gehør for tiltak, og vi hadde en god og positiv dialog. Administrasjonen i Bodø hadde dyktige folk og en klar kultur for å ta vare på fylkeskommunal eiendom. Det opphørte dessverre da staten overtok som eier i 2001, fastslår Rist.


Vitalt påfyll

Jobben krevde sitt, men ingeniøren fant snart flere utløp for sitt engasjement. I 1986 var han med på å stifte ”Forum for sykhusenes tekniske ledelse”, og arbeidet i foreningen og ulike styreverv har gitt ham stor glede. – FSTL har vært en kilde til faglig påfyll, inspirasjon og kollegialt samvær, sier Ole Rist, som ikke legger skjul på at arbeidet i FSTL var med på å dempe et vakuum etter årene i Forsvaret.
- Jeg savnet det kollegiale fellesskapet, messelivet og ikke minst den offensive holdningen til videreutdanning som jeg opplevde i Forsvaret. Der var det rom for å reise og få faglig påfyll. Gjennom arbeidet i FSTL og IFHE har jeg fått utfolde meg, både sosialt og faglig, sier Ole, som håper IFHE kongressen for 2012 blir lagt til Norge. Dette avgjøres på kongressen i Barcelona i høst. Blir det et positivt vedtak, vil 400 deltakere få en unik opplevelse med Hurtigruten som kongresslokale. - Panoramavinduene på de nye skipene gir orkesterplass til kystlandskapet. Deltakerne vil få en formidabel opplevelse på seilasen fra Tromsø og sørover. Som vertskap får vi vist frem noe av det beste vi har, mener Ole Rist. 

Engasjementet til Rist blir åpenbart verdsatt. Mangeårig pådriver og tidligere leder i FSTL, Gunnar Bækken forteller at Ole Rist er en trivelig kar, som ofte blir et sosialt midtpunkt når medlemmer møtes. 
- Det er aldri tungt å be Ole om noe som har med foreningen å gjøre. Ole er også en utmerket mann å spille ball med, siden han er kreativ og flink til å finne nye innfallsvinkler. Med sånne medspillere er det morsomt å drive forening, sier Bækken.

Mann for sine boots

Rapporten om det skummende skytedramaet seiler ut av printeren, og sjefen skrider bort på halvhøye hæler for å hente arket.
Iført boots og dongeriskjorte minner han en anelse om en gunslinger selv; en Colt og en Stetson ville gjøre bildet komplett. 
Og hva så vi ikke i hans nostalgiske, franske bil da vi tok bilder: En stabel CD plater dominert av Johnny Cash, Don Williams og andre countryartister sladrer om en mann med relativt høy cowboy-faktor. 
Intervjuobjektet hevder på sin side at variasjon er livets krydder, og at stilbruddet med kjøretøyet bare får stå sin prøve. - Jeg har jo alpelue og stripete genser også, men det går utmerket å kjøre Citroën med cowboyhatt. Det gjør jeg relativt ofte, medgir Ole med et smil. 

I tenårene kom han drassende hjem med elektrisk gitar og forsterker, men en karriere på scenen ble det ikke. Musikk setter han derimot stor pris på, og interessen stopper ikke ved artistene og genrene. Også kvaliteten på lyden som kommer ut av høytalerne er viktig.
Interessen for Hi Fi oppsto tidlig på 70-tallet og medførte både egne konstruksjoner og forretningsvirksomhet. I tiden som teknisk befal i Troms drev han sitt eget lille Hi Fi-asyl; ”Sørreisa Stereo og foto”, som bi-geskjeft sammen med andre entusiaster. I tillegg holdt løytnanten kurs i elektronikk og bygging av høytalere på velferden i leiren 
– Jeg er nok mer avslappet i dag, og har ikke skiftet stereoanlegg på mange år. Jeg stikker gjerne innom Hi Fi-forretninger for å følge med på det nye som kommer, men anlegget hjemme holder fortsatt tritt. Skal jeg forsvare nyinvestering må jeg nok tekkes fruen med noe som ruver mindre i stuen. Er det ikke WAS-faktor (Wife acceptable size) det heter, spør Ole og ler.

Luft under vingene

Interesser gir kulør til hverdagen, og Rist er blant dem som vil ha en bred fargepalett å spille på. Det inkluderer opplevelsen av andre land og kulturer.
Både gjennom Forsvaret, FSTL og IFHE har han fått god anledning til å reise, og passet er stemplet både i USA, Europa og Afrika. Et år på Loran C stasjonen på Jan Mayen hører med blant de mer eksklusive avbrekkene. 
I høst var Rist i Tadsjikistan som konsulent på oppdrag for WHO, der han bidro med sin kompetanse innen smittevern. Ferien legges gjerne til en europesisk storby, og drømmen er ikke uventet å krysse USA i cabriolet.

Reiselysten kan skyldes at han tidlig fikk luft under vingene. Allerede som 15-åring flyttet Ole fra hjembygda Hennes i Hadsel til Melbu for realskolen og videre til ishavsbyen Tromsø, for å gå på gymnas. 
- Jeg hadde en tante i byen som skulle holde meg under oppsyn. Det ble en viss maktkamp, ler Rist, som tydeligvis klarte å holde en viss slakk i tøylene. Den tiden nyttet han godt og før han var ferdig med gymnaset var han allerede gift med sin kone Liv.

Franske damer

En informert kilde betror oss at Ole tidlig begynte å ta med seg kjærester til barndomshjemmet på Hennes. I dag kommer sansen for de feminine og lekre linjer best til utrykk på kontorets vegger, der et utvalg pinups pynter opp i glass og ramme.
Vi snakker om biler, nærmere bestemt etterkrigsmodellene av Citroen. Med unntak av 2 CV`en, som trolig manglet de rette attributter, har Rist eid alle skjønnhetene i tur og orden. Hans DS 5 har fått varig vernestatus og runder nå sitt 31. år i familiens eie. Den er i høyeste grad en bruksveteran som ruller i gatene på Stokmarknes, sommer som vinter. Selv om familien har anskaffet en ”riskoker” med firehjulstrekk for å klare bakkene ved fritidsboligen, er DS`en med sine strømlinjete former selve juvelen i garasjen

Entusiasten forteller at bilen var så forut for sin tid at ingen verksteder kunne reparere den rett etter lansering i 1955. Kanskje har dette bidratt til et ufortjent stempel som bilmekanikernes store mareritt? 
- Jeg har skiftet clutch og oppgradert til elektronisk tenning siden jeg kjøpte bilen i 1977. Det er alt, bedyrer Rist, som ikke er med på han har kapitulert for fienden når han forserer glattisen med sin Mitsubishi Pajero. – Egentlig burde jeg hatt en Outlander, siden både fronten og motoren er produsert av Citroën, bemerker han med en viss stolthet.


En god bok blir det også tid til. Rist får med seg både de nyeste utgivelsene fra forfattere som Stieg Larsson, Paulo Cohello og Khaled Husseini, og klassikere fra Hamsun og de andre store. Spesialområdet er dokumentarer og skildringer fra 2. verdenskrig, der forfatteren Anthony Beevor er blant favorittene. 
Mange av dem leser han på fritidseiendommen i idylliske Eidsfjorden, et av regionens vakreste utfartssteder. Selv trives han aller best der i den mørkeste vintertida, når det storslagne landskapet bare opplyses av månen. - Uten gatelys og andre forstyrrelser har vi orkesterplass til stjernene. Det er bare flott, sier han.

Frilanser

Etter et kvart århundre i samme jobb kan Ole Rist ”snart legge seg på årene” – om han vil.
- Et år til pensjonsalderen? Joda, tanken har streifet meg, smiler Ole Rist, og ser ikke mørkt på å bli frilanser på heltid. Men det kan ennå bli en stund til. Tilværelse på statlig helpensjon starter først når kona Liv trer ut av yrkeslivet. Ekteparet koordinerer operasjonen, og det foreligger ingen avgjørelse riktig ennå. 
– Jeg trives på jobben, men det skal ikke bli noe problem å fylle dagene som pensjonist, innrømmer han. 


- Etter så mange år i samme jobb, har du noen gang vurdert et annet yrke?
Rist bruker litt tid på å tenke seg om. Han velger å holde seg i helsesektoren, men på den andre siden av stetoskopet.
- Når vi først driver ren ønsketenkning velger jeg legeyrket. Å kunne bidra direkte til å redde liv og helse – det står for meg som noe helt spesielt, mener han. 


I det vi forlater administrasjonsbygget slår Rist av alle bryterne på lyspanelet. - Det blir penger av slikt, tenker journalisten. – 6.000 i året sparer vi på dette, kvitterer teknisk sjef, som om tankelesing var blant fagområdene. 
En relativt liten sum i forhold til den slankekuren som det legges opp til i Nordlandssykehuset. Men et sted må pengene hentes, og Stokmarknes sykehus har i mange år vært blant de flinkeste i klassene når det gjelder kostnadskontroll.

I enden av tunnelen blinker håpet om et nybygg…